Det er vår.
Maidagane er her. I liane grønkar det og gauken gjel. Men enno ligg isen, og enno er det snøfast i fjellet. For reinen er truleg kalvinga godt i gang.

Simleflokkane har trekt inn i dei rolegaste områda dei kan finne, for å gje vern og ro til kalven. Bukkane er modigare og kan trekke ned til dei grøne dalføra.

Denne fine, men svært så sårbare tida, då natta er så kort at det er lyst nesten heile døgnet, då bekkane går opp og renn vårfløymde over blå is. Då sarte skrik frå heiloen lyder, rypa skrattar og alt levande byrjar å vakne til liv etter vinterdvala.

Grøne spirer der barflekkane vises. Knoppar som snart bryt ut i små lauv. Stille, med ei kraft så så sterk at det nesten er umerkeleg, endrar naturen seg i desse dagane i fjellheimen.

Og som eg ser utover viddene eg kjenner så godt, så kjenner eg at kanskje her er det forteljinga vår byrjar? Er det her alle forteljingar i livshistoriane byrjar? Med denne naturen me står midt i. Med viddene, flottene, fjella, vatna, elvene, lufta, vinden, fuglane, snøen.  Med barflekkar i eit mønster som vanskeleg let seg kopiere.

Kanskje er det dette som er sjølve forteljinga? Kanskje er dette stamma, dette som me må lytte gjennom før me kjem fram til greina der me sjølve sit.

Flokken. Simlene som har gått med fostertunge den siste tida. Som har måtta grave seg fram til det vesle dei kan finne av lav og lyng heile vinteren. Eg let att augo. Eg er der - inne i flokken. Det er enno vinter. Eg ser denne simla. Store, mørke augo. Pelsen er lys og tykk, kledd for å legge seg ned i snøen utan å miste varme. La vinden og snøen dekke seg i uveret. Legge hovudet mellom framføtene. Vente, vente til lyet kjem. Kanskje ligg ho i midten av flokken, dei andre tar litt av for den kalde lufta.

Kanskje er ho sterk, ho klarte å berge fram kalven i fjor, legge litt på seg og har enno krefter tilresten av vinteren. Kanskje kan ho jage vekk andre, dei litt mindre sterke. Kanskje kan ho grave seg ned gjennom snøen, fram til litt daudt gras, litt lav og lyng. Kanskje kan ho få tak i dei små beiteflekkane som er. Gå vidare, byrje på nytt. Grave seg ned, kjenne det harde islaget gjennom klauvene, bruke tennene til å skrape fram lav og mose, på berg og stein medan snøen driv.

Ja kanskje er ho den sterke. Eller kanskje er ho simla som kalven kom vekk ifrå, ho som leita og lokka. Kanskje er ho simla som kjende rovdyrlukten, såg ørneklørne. Og det vart stille.

Stille etter kalven ho så lenge hadde bore fram. Som ho seinviters bar med seg sørover, på leiting etter område dei kunne vera i fred.

I flokken er ho tryggare enn aleine. Men ikkje tryggare enn at det gjeld å vera sterk og vàr. Som ungsimle visste ho ikkje så mykje. Ho fylgde mest etter i flokken. Fylgde den eldgamle visdomen som ligg i fjellviddene. Fylgde flokken mot vinden.

I snøen ligg han, ein liten, raudbrun skapning. Kva er dette? Tynne bein, er han livlaus? Nei han skjelv litt, er dekt av slim og hinner. Ho stikk nasen burt, dyttar forsiktig. Luktar, det luktar ho sjølv, noko ho kjenner. Dultar, gjev små grynt- det skal verta deira eiga språk. Snart vil han svare ho, og dei kan kjenne kvarandre att, sjølv midt inne i den store flokken.

Der- ei lita rørsle. Ho kjenner meir etter med mulen. Dyttar litt til, han snur hovudet, fnys litt og rister på nasen, han pustar. Ho kjenner varmen. Og fuktigheten, lukten. Ho børstar han med den ru tunga si, vil få han opp, han rører på seg, får varmen av den varsame rørsla i huda. Ho tørkar av han det våte. Slikkar pelsen rein, håra krullar seg fint, dampar, pusten går gjennom magen, mellomgolvet får ein fastare rytme. Her er ho. Her er han. Eit nytt liv.

Eit nytt liv på snødekt mark. Nokre store steinar lygner for vinden. Det driv snøfnugg i lufta. Legg seg med eit tynt lag over dei få bare flekkane, som eit kvitt slør over lyngen. Dagen er lys, natta er lys, lufta er skarp og mild på same tid, viddene byrjar å få att konturane av høgdedrag og dalar.

Det er vår.

Toni Mudenia har laga åtte nye søljer til oss. 

Toni har vore elev på gullsmedlina i Valle ved Setesdal vidaregåande skule, og er no lærling. I 2021 laga ho den fyrste Fjellreinsølja, som eit resultat av eit samarbeid mellom Fjellrein og Valle VGS. 

Toni Mudenia er no gullsmedlærling på siste året av utdanninga, og går opp til svennebrev i juni 2024. Tidleg i 2023 starta ho eiga firma, Mūdenia Design, der ho produserer og sel eiga design. Som lærling øver ho også på dei mange teknikkane i gullsmedfaget, og øver mykje for å bli skikkelig god. Du kan fylgje med på alt ho gjer på Instagram @mudenia_design.

Me er veldig stolte og glade for at Toni ville designe ei ny sølje til Fjellrein. Les under kva ho skriv om designet og produksjonen. 

Sølja kan kjøpast på Fjellrein nettbutikk eller bestillast via post@bjaen.no 

Fjellreinsølja 2023
av Toni Mudenia
«Reinen lever etter 8 årstider, de 8 kulene over nordlyset på søljen representerer dette, samt de 8 søljene som nå er laget. Selve reinen er i sentrum av søljen. Der vandrer den over den frostdekkede vidda, og setter kun igjen vakre spor i laven.

Alle fjellreinsøljene er håndlaget av 925 sølv, et materiale som egner seg godt for smykker, da det reflekterer lyset godt, og er lett å jobbe med. Nordlyset bak reinen er laget av kobber, som reagerer interessant på varme, og man kan bruke dette til å få fram forskjellige farger. Mvh Toni».

Så har sola snudd, dagane vert lysare, sakte, men litt lenger for kvar dag. Det er vinter. Snøen hard og isete etter føykje og vind. Rabbane stikk opp. Snøbylgjene teiknar mønster på dei hardblåste flottene. 

I det snødekte landskapet går reinen, på leiting etter mat, etter ro, trekker mot vinden- kva ligg føre? Klauver som ber på snøen, som slår  gjennom den harde skareskorpa, lav kan dei lukte gjennom ein halv meter med snø. Lyng og mose, også den tynne skorpa med lav på stein og berg vert føde i vintermånadane. 

I denne tida er er det er rolegare for dyra. No er det meste av vegetasjon i fjellet avblømt og gulna. Likevel klarer reinen å finne seg mat og næring. Avhengig av kor mykje uro og insektplager dei har vorte utsett for i sommarmånadane, er dette den einaste perioden i løpet av året at simlene går i pluss i energibruk. Likevel, når ein ser kor lite grønt det er att av vegetasjonen om hausten, forstår ein at det er vanskeleg å leggje seg opp så veldig mykje reservar før vinteren.

For bukkane er denne tida viktig for å klare å leggje på seg før vinteren set inn. Under brunsten har bukkane nesten ikkje tid til å eta. Av det dei la på seg av feitt på sommaren, blei mykje bruka opp då dei var travelt opptekne av å passe på simlene og å forsvara og jaga vekk andre bukkar.

Kva planter er det som inneheld næring på denne tid?
Røtene til storr, torvmyrull og andre grasartar. Røtene inneheld mykje energi som plantene har lagra. Desse er viktige for reinsdyra seint om hausten, også etter at det fyrste snølaget har kome.
Snøleier og grøne leger. Ein kan framleis finne grøn vegetasjon, men det er helst i baksidene der snøfonnene ligg lenge. Dette kallar ein snøleier. Den vesle planta musøyra er ei god og næringsrik matplante om hausten også. Grasarten smyle held seg lenge grøn og frisk, og er ei næringsrik plante som smakar godt. I fjellet kan ein også sjå «leger» med ny grasvekst lenge utover hausten. Her har ofte sauer beita om sommaren, og graset veks opp att grønt og held seg friskt lenge etter at sauene er sanka.
Lyng og blad. Lyng med både friske og visna blad er mat for reinen. Innimellom lyngen finn dei gras og urter som ikkje har visna.
Lav. Dess lenger det går mot vinteren, dess meir lav et reinen.

Kroppen og meltingsystemet førebur seg til vinteren, og dyra byrjar etterkvart å trekkje mot områda der vinterbeita er.