Det er vår.
Maidagane er her. I liane grønkar det og gauken gjel. Men enno ligg isen, og enno er det snøfast i fjellet. For reinen er truleg kalvinga godt i gang.

Simleflokkane har trekt inn i dei rolegaste områda dei kan finne, for å gje vern og ro til kalven. Bukkane er modigare og kan trekke ned til dei grøne dalføra.

Denne fine, men svært så sårbare tida, då natta er så kort at det er lyst nesten heile døgnet, då bekkane går opp og renn vårfløymde over blå is. Då sarte skrik frå heiloen lyder, rypa skrattar og alt levande byrjar å vakne til liv etter vinterdvala.

Grøne spirer der barflekkane vises. Knoppar som snart bryt ut i små lauv. Stille, med ei kraft så så sterk at det nesten er umerkeleg, endrar naturen seg i desse dagane i fjellheimen.

Og som eg ser utover viddene eg kjenner så godt, så kjenner eg at kanskje her er det forteljinga vår byrjar? Er det her alle forteljingar i livshistoriane byrjar? Med denne naturen me står midt i. Med viddene, flottene, fjella, vatna, elvene, lufta, vinden, fuglane, snøen.  Med barflekkar i eit mønster som vanskeleg let seg kopiere.

Kanskje er det dette som er sjølve forteljinga? Kanskje er dette stamma, dette som me må lytte gjennom før me kjem fram til greina der me sjølve sit.

Flokken. Simlene som har gått med fostertunge den siste tida. Som har måtta grave seg fram til det vesle dei kan finne av lav og lyng heile vinteren. Eg let att augo. Eg er der - inne i flokken. Det er enno vinter. Eg ser denne simla. Store, mørke augo. Pelsen er lys og tykk, kledd for å legge seg ned i snøen utan å miste varme. La vinden og snøen dekke seg i uveret. Legge hovudet mellom framføtene. Vente, vente til lyet kjem. Kanskje ligg ho i midten av flokken, dei andre tar litt av for den kalde lufta.

Kanskje er ho sterk, ho klarte å berge fram kalven i fjor, legge litt på seg og har enno krefter tilresten av vinteren. Kanskje kan ho jage vekk andre, dei litt mindre sterke. Kanskje kan ho grave seg ned gjennom snøen, fram til litt daudt gras, litt lav og lyng. Kanskje kan ho få tak i dei små beiteflekkane som er. Gå vidare, byrje på nytt. Grave seg ned, kjenne det harde islaget gjennom klauvene, bruke tennene til å skrape fram lav og mose, på berg og stein medan snøen driv.

Ja kanskje er ho den sterke. Eller kanskje er ho simla som kalven kom vekk ifrå, ho som leita og lokka. Kanskje er ho simla som kjende rovdyrlukten, såg ørneklørne. Og det vart stille.

Stille etter kalven ho så lenge hadde bore fram. Som ho seinviters bar med seg sørover, på leiting etter område dei kunne vera i fred.

I flokken er ho tryggare enn aleine. Men ikkje tryggare enn at det gjeld å vera sterk og vàr. Som ungsimle visste ho ikkje så mykje. Ho fylgde mest etter i flokken. Fylgde den eldgamle visdomen som ligg i fjellviddene. Fylgde flokken mot vinden.

I snøen ligg han, ein liten, raudbrun skapning. Kva er dette? Tynne bein, er han livlaus? Nei han skjelv litt, er dekt av slim og hinner. Ho stikk nasen burt, dyttar forsiktig. Luktar, det luktar ho sjølv, noko ho kjenner. Dultar, gjev små grynt- det skal verta deira eiga språk. Snart vil han svare ho, og dei kan kjenne kvarandre att, sjølv midt inne i den store flokken.

Der- ei lita rørsle. Ho kjenner meir etter med mulen. Dyttar litt til, han snur hovudet, fnys litt og rister på nasen, han pustar. Ho kjenner varmen. Og fuktigheten, lukten. Ho børstar han med den ru tunga si, vil få han opp, han rører på seg, får varmen av den varsame rørsla i huda. Ho tørkar av han det våte. Slikkar pelsen rein, håra krullar seg fint, dampar, pusten går gjennom magen, mellomgolvet får ein fastare rytme. Her er ho. Her er han. Eit nytt liv.

Eit nytt liv på snødekt mark. Nokre store steinar lygner for vinden. Det driv snøfnugg i lufta. Legg seg med eit tynt lag over dei få bare flekkane, som eit kvitt slør over lyngen. Dagen er lys, natta er lys, lufta er skarp og mild på same tid, viddene byrjar å få att konturane av høgdedrag og dalar.

Det er vår.