Vinter

Eit nytt år er på veg. Og me er inne i ein ny vinter. 

I fjellheimen i Setesdal har det kome lite snø til no, ein uvanleg desember og start på januar. 

Men kanskje er det godt for dyra i fjellet?

Reinen kan finne seg beite - lav, lyng, visna gras - utan å  måtte grave så djupt. 

Så lenge det ikkje er islagt. 

Vekslinga mellom mildver og regn med kulde kan dekke berg og rabb med blank is. Det er det hardaste vèrlaget for reinsdyr. Isen kan vera så hard at dei ikkje klarer å slå seg gjennom med klauvene. Tennnene må skrape av dei tynne laga av lav på stein og fjell. Ofte trekker dyra ned i skogkanten, der snøen er lausare, men djupare. Og der dei kan finne lav på trestammer som kan spe på den sparsommelege kosten. 

Det er harde omgjevnader å leve i. Og reinen er ekstremt godt tilpassa eit kaldt klima med lite tilgjengeleg mat vinterstid. Men ein flokk med reinsdyr treng store område for å finne nok mat til alle. Og dei må få gå i fred, sleppe å bruke unødvendig energi på å flykte. 

• Dei går mot vinden - alltid mot vind- for å vita kva som ligg framføre dei.
• Dei kan lukte lav under 60 cm snø.
• Dei kan sjå skuggar i snøkvite og snømørke flater. 
• Dei treng ikkje bruke energi på å halde varmen før temperaturen vert under -40 grader. 
• På ein kvadratcentimeter av gråbrun reinpels er det 2700 luftfylte hår. 

Når tilhøva endrar seg vil reinen naturleg vandre på leiting etter næring og ro. Eit område med ulike kvalitetar gjev fleire mogleghetar når vèr og vind endrar seg. 

Høgfjell med frodige grassnøleier og avblåsne lavmatter, storrike myrar til vår- og haustbeite, luftige skuggesider i varme sommardagar, bratte vårlier, vinterskog med bærlyng og attåtbeite til islagde fjell. 

Dei leitar etter dei beste beiteplassane etter som tilhøva endrar seg gjennom året. 

Eit endra klima, meir veksling mellom kalde og milde dagar, meir nedbør, meir vind, meir regn. Tilhøve og eit miljø som endrar seg raskt krev endå meir av leveområda. 

Og dyra treng å få vera i fred i dette mangfaldige landskapet. 

Eit stormande landskap. Eit stille landskap. 

Også me finn me lettare vegen heim i stormen om me ser skilnadene i landskapet som ligg framføre oss. 

Foto og dikt av Arvid Malme:

Vinter

Vi gikk hele dagen

Ett sted må det stå skrevet

at vi gikk over fjellet i snøstorm

at vi samlet all vår varme rundt øynene

nesa og munnen

og i halsen gjennomboret av ispigger

Vi torde ikke hvile

eller søke ly under skavlene

Føttene som strittet imot

skrittene vi ikke kunne la være å ta

ett for ett

hodestups mot vind-repene

livredde for å gi opp bevegelsen

På grammofonplate har jeg hørt lyder

som liksom snøfokket

tømte hodet

og tettet igjen høregangene

Øynene søkte hele tiden det ubeveglige

En reinsdyrkropp

kuldebalsamert med avpillet hodeskalle

og horn som steinkvister vinden ikke fikk tak i

etset på netthinnen et forlokkende stilleben som

vi nesten ikke greide å rive oss løs fra

Tiden var ikke lenger til å måle

Veien en dirrende nål i kompasset

Endelig. Ski som gled av seg selv

Verkende tunge kropper

på skyer av snø. Fallende. Synkende.

Ned skaret. Og skumringen. Gispende

omfavnmet vi svaiende bjørkestammer

og var nede i ly av skogen.

Etterpå har det foresvevet meg

at jeg utenpå stormens hvite krystall-lerret

hadde sett dette landskapet

i klare skarpe høstfarger hver gang jeg for et øyeblikk

lukket øynene

for å finne veien hjem

I dag er det solsnu. Og reinen førebur seg til ein lang vinter. 

Reinparken på Edland er no i full bruk! Her finn ein Kalven pumtrack, Simla hopplinje og Reindilten ferdighetsløype i skogen. I løypa er det også ein "wall-ride" med moglegheit for å sitje under tak. Fjellrein har laga skilt der ein også kan lære litt om reinsdyr. Her kan du også bruke fargestifter og lage fine motiv med rubbe-teknikk.

Det er vår.
Maidagane er her. I liane grønkar det og gauken gjel. Men enno ligg isen, og enno er det snøfast i fjellet. For reinen er truleg kalvinga godt i gang.

Simleflokkane har trekt inn i dei rolegaste områda dei kan finne, for å gje vern og ro til kalven. Bukkane er modigare og kan trekke ned til dei grøne dalføra.

Denne fine, men svært så sårbare tida, då natta er så kort at det er lyst nesten heile døgnet, då bekkane går opp og renn vårfløymde over blå is. Då sarte skrik frå heiloen lyder, rypa skrattar og alt levande byrjar å vakne til liv etter vinterdvala.

Grøne spirer der barflekkane vises. Knoppar som snart bryt ut i små lauv. Stille, med ei kraft så så sterk at det nesten er umerkeleg, endrar naturen seg i desse dagane i fjellheimen.

Og som eg ser utover viddene eg kjenner så godt, så kjenner eg at kanskje her er det forteljinga vår byrjar? Er det her alle forteljingar i livshistoriane byrjar? Med denne naturen me står midt i. Med viddene, flottene, fjella, vatna, elvene, lufta, vinden, fuglane, snøen.  Med barflekkar i eit mønster som vanskeleg let seg kopiere.

Kanskje er det dette som er sjølve forteljinga? Kanskje er dette stamma, dette som me må lytte gjennom før me kjem fram til greina der me sjølve sit.

Flokken. Simlene som har gått med fostertunge den siste tida. Som har måtta grave seg fram til det vesle dei kan finne av lav og lyng heile vinteren. Eg let att augo. Eg er der - inne i flokken. Det er enno vinter. Eg ser denne simla. Store, mørke augo. Pelsen er lys og tykk, kledd for å legge seg ned i snøen utan å miste varme. La vinden og snøen dekke seg i uveret. Legge hovudet mellom framføtene. Vente, vente til lyet kjem. Kanskje ligg ho i midten av flokken, dei andre tar litt av for den kalde lufta.

Kanskje er ho sterk, ho klarte å berge fram kalven i fjor, legge litt på seg og har enno krefter tilresten av vinteren. Kanskje kan ho jage vekk andre, dei litt mindre sterke. Kanskje kan ho grave seg ned gjennom snøen, fram til litt daudt gras, litt lav og lyng. Kanskje kan ho få tak i dei små beiteflekkane som er. Gå vidare, byrje på nytt. Grave seg ned, kjenne det harde islaget gjennom klauvene, bruke tennene til å skrape fram lav og mose, på berg og stein medan snøen driv.

Ja kanskje er ho den sterke. Eller kanskje er ho simla som kalven kom vekk ifrå, ho som leita og lokka. Kanskje er ho simla som kjende rovdyrlukten, såg ørneklørne. Og det vart stille.

Stille etter kalven ho så lenge hadde bore fram. Som ho seinviters bar med seg sørover, på leiting etter område dei kunne vera i fred.

I flokken er ho tryggare enn aleine. Men ikkje tryggare enn at det gjeld å vera sterk og vàr. Som ungsimle visste ho ikkje så mykje. Ho fylgde mest etter i flokken. Fylgde den eldgamle visdomen som ligg i fjellviddene. Fylgde flokken mot vinden.

I snøen ligg han, ein liten, raudbrun skapning. Kva er dette? Tynne bein, er han livlaus? Nei han skjelv litt, er dekt av slim og hinner. Ho stikk nasen burt, dyttar forsiktig. Luktar, det luktar ho sjølv, noko ho kjenner. Dultar, gjev små grynt- det skal verta deira eiga språk. Snart vil han svare ho, og dei kan kjenne kvarandre att, sjølv midt inne i den store flokken.

Der- ei lita rørsle. Ho kjenner meir etter med mulen. Dyttar litt til, han snur hovudet, fnys litt og rister på nasen, han pustar. Ho kjenner varmen. Og fuktigheten, lukten. Ho børstar han med den ru tunga si, vil få han opp, han rører på seg, får varmen av den varsame rørsla i huda. Ho tørkar av han det våte. Slikkar pelsen rein, håra krullar seg fint, dampar, pusten går gjennom magen, mellomgolvet får ein fastare rytme. Her er ho. Her er han. Eit nytt liv.

Eit nytt liv på snødekt mark. Nokre store steinar lygner for vinden. Det driv snøfnugg i lufta. Legg seg med eit tynt lag over dei få bare flekkane, som eit kvitt slør over lyngen. Dagen er lys, natta er lys, lufta er skarp og mild på same tid, viddene byrjar å få att konturane av høgdedrag og dalar.

Det er vår.

Toni Mudenia har laga åtte nye søljer til oss. 

Toni har vore elev på gullsmedlina i Valle ved Setesdal vidaregåande skule, og er no lærling. I 2021 laga ho den fyrste Fjellreinsølja, som eit resultat av eit samarbeid mellom Fjellrein og Valle VGS. 

Toni Mudenia er no gullsmedlærling på siste året av utdanninga, og går opp til svennebrev i juni 2024. Tidleg i 2023 starta ho eiga firma, Mūdenia Design, der ho produserer og sel eiga design. Som lærling øver ho også på dei mange teknikkane i gullsmedfaget, og øver mykje for å bli skikkelig god. Du kan fylgje med på alt ho gjer på Instagram @mudenia_design.

Me er veldig stolte og glade for at Toni ville designe ei ny sølje til Fjellrein. Les under kva ho skriv om designet og produksjonen. 

Sølja kan kjøpast på Fjellrein nettbutikk eller bestillast via post@bjaen.no 

Fjellreinsølja 2023
av Toni Mudenia
«Reinen lever etter 8 årstider, de 8 kulene over nordlyset på søljen representerer dette, samt de 8 søljene som nå er laget. Selve reinen er i sentrum av søljen. Der vandrer den over den frostdekkede vidda, og setter kun igjen vakre spor i laven.

Alle fjellreinsøljene er håndlaget av 925 sølv, et materiale som egner seg godt for smykker, da det reflekterer lyset godt, og er lett å jobbe med. Nordlyset bak reinen er laget av kobber, som reagerer interessant på varme, og man kan bruke dette til å få fram forskjellige farger. Mvh Toni».